Dei dagane som er aller verst, er dei dagane vi seier "ha det" utan ein ny dato for gjensyn. Ricki har vore her i ei veke no, og reiste i dag. Det er rart kor fort ein venner seg til å vere tre, i forhold til å vere tilbake att til to. Ida har i heile ettermiddag leita og spurt etter pappa, og det er litt sårt at ho snart byrjar å forstå. Forhåpentlegvis kjem han heim før ho er så stor at ho er klar over saknet. I mellomtida sussar vi godnatt til biletet av pappa i vinduskarmen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar